Pål – Marie – Andreas – Sander

Etter at vi flytta ut til Calahonda, var det bare ferie som stod på “tapetet”. Det vil si avslapping ved bassenget og late dager Som tidligere nevnt var det også duket for en tur til Sevilla og Isla Magica. Isla Magica er en stor førnøyelsespark så her var det muligheter for mye moro! Det var karuseller, tømmersklier, berg- og dalbaner, 3- og 4D kino. “Alt” skulle prøves, så det ble en arbeidsdag i parken. Verdt å skrive hjem om var berg- og dalbanen. Snakk om krefter (og nerver)! Sander var også tøff og prøvde den, og det skal sies at den ikke var noe for “pingler”. Jeg trodde min siste time var kommet… En ting er redselen som man rekker å føle på det minuttet det står på, men man skal heller ikke glemme kvalmen når det hele er over. “Still alive?”, sa hjelpemannen til meg etterpå

Isla Magica var i allefall verdt et besøk og både små og store kosa seg. Dagen ble avslutta i et slags spøkelseshus (her meldte Sander pass). Andreas ble lederen for gruppa og måtte gå først. Det spratt fram folk og skapninger overalt. Noen som hyla? Oh, yes… En flott dag i veldig varme Sevilla.

Gutta har nå reist hjem til Norge og gledet seg veldig til det. Siste kvelden ble avlutta på stam-restauranten vår Cosquin. Som avslutning måtte vi ta bilde av gutta sammen med eierne. Flott bilde og fine minner

Onsdag kveld var det duket for sommeravslutning med elever og foreldre. Elevene skulle stå for underholdningen og 10. trinn skulle få utdelt vitnemålene sine.

Elevene gjorde en kjempeinnsats og høstet stor applaus. Det er ikke til å stikke under en stol at hele kvelden egentlig var litt “rar” og vemodig. I løpet av et år knytter man nære bånd både til elever, foreldre og ikke minst kollegaer. Å tenke på at oppholdet ved norskeskolen er over er trist. Tårer ble tørket, spesielt da tre jenter fra ungdomsskolen sang en sang de hadde skrevet om det å ta farvel. Sentimental og lettrørt kan man si!

Avgjørelsen om å bli bare et år, var ingen enkel bestemmelse. Det var gode argumenter både for å bli og for å dra. Men avgjørelsen er tatt og det må man leve med…Ikke for det ; vi gleder oss til å komme hjem til hus, familie,venner og “gammeljobben”

Uansett vemodig at vårt år i Spania nå snart er over… Vi er utrolig takknemlige for alt vi har fått opplevd, menneskene vi har fått blitt kjent med og erfaringene vi har gjort oss på alle måter. Vi har nok alle godt av å bryte opp fra det kjente og gi oss selv nye utfordringer.

Nå på tampen av skoleåret har det skjedd litt av hvert. For snart to uker siden deltok vi på skolens årlige fotballturnering i regi av ei av mødrene. Innsatsen var det ingenting å si på! Vi fikk utdelt t-skjorter i forskjellige farger som drakter og kampene foregikk i skolens “ballbinge”. I kjent stil ble det selvfølgelig klaga på laga og dommeren fikk vel også gjennomgå til tider. Fort gjort å miste hodet – fotball er da vel ingen lek! Pål fikk sneket seg med som superreserve i finalen og fikk dermed også medalje (rosa blomsterkrans). Andreas fikk utmerkelsen årets nykommer og fikk en gul hatt, mens Marie fikk årets mest målretta og fikk en stoooor flosshatt. Artig arrangement som fikk engasjert både foreldre og barn. Dessverre ingen bilder fra turneringen, da kameraet lå hjemme…

Gutta fikk besøk av mamma og Vegard på mandagen, så de bodde sammen med de ei uke. På onsdagen fikk Andreas vite at de kom opp i matematikk muntlig og fikk en velfortjent 5`er på eksamensdagen. 10.trinn reiste på seiltur like etter at eksamen var over. Etter hva vi så på dem da de klappet til kai , så hadde turen vært kjempefin. Det var dårlig med seilvind, så båten brukte motor nesten hele turen, men det la tydeligvis ingen demper! De seilte ut fra Benalmádena havn og til Nerja. Ikke alle som kan skryte av å ha vært på seiltur i Middelhavet med klassen sin!

Samtidig med guttas besøk kom mamma Magnhild og pappa Øyvind på besøk til calle Juan Belmonte. Som alltid koselig med besøk. Dagene ble brukt til strandliv, tur til Mijas og en “storbyvisit” til Malaga. Mamma forbarma seg også over det halvferdige håndarbeidet som lå i kurven. Hekle kan jeg godt gjøre, men å feste tråder? Nei takk…  Ei uke går alt for fort! Sander kom hjem igjen på lørdag og var storfornøyd med at det endelig var en som ville være med han å bade hele tiden. Sander og Øyvind prøvde seg på surra i bassenget, og Sander beveget seg nok raskest både i og over vann

Som vanlig veldig trist når besøket reiser, men nå vet vi jo at det ikke blir lenge til neste gang!

Forrige lørdag dro vi inn til Málaga for å hente Mathilde og Hans Marius. Mathilde er ei barndomsvenninne av meg, og jeg var også forlover for henne da de giftet seg sommeren for tre år siden. De bor i Tromsø og bygger hus der ( de har vel stort sett gjort det meste selv), så nå unnet de seg en ferie i varmere strøk. Først var de på cruise i Middelhavet, før de tok noen dager hos oss før de satte kursen mot Tromsø igjen. Ei lita stund så det jo ut som de skulle bli “askefast” her nede. Hadde kanskje vært like greit, i og med at det var 2 grader og sludd da de landa i Tromsø på onsdag…

Været var strålende de dagene de var her, så de kosa seg ved bassenget og på stranda, mens vi var på jobb. Det skal vel sies at de fleste av oss hadde ei ganske avslappende uke. Andreas stakkars hadde eksamen på tirsdag og onsdag – bokmål og nynorsk. Det førte til at resten av skolen måtte holde seg unna, slik at 10. klassingene fikk ro. Tirsdag hadde vi stranddag, onsdag tok jeg med meg klassen til Málaga på Picasso-museet, mens Pål tok med gjengen sin i en stor lekepark i Torremolinos. Torsdag var jeg tilbake på skolen, mens Pål og klassen like godt tok en dag på det svære elefanthotellet. Der fikk de omvisning og selvfølgelig fikk de bade i badeanlegget deres. Dette er det man kaller ei fin uke på solkysten! Eksamenssliteren virket fornøyd med innsatsen, så da er det bare å vente på dommen!

Da vi hadde besøk var vi selvfølgelig ute og spiste på flere gode plasser. Biffrestauranten Cosquin er obligatorisk, likedan Taberna del Pintxu som har spesiell tapas. Denne gangen dro vi også til Benalmádena på japansk restaurant,. De kjører et vanvittig show, og maten er heller ikke så værst. Alle måtte forsøke å “fange” en matbit som han kastet. Undertegnede var den eneste som ikke klarte det. Har ikke “matvætt” vettu! På restauranten viste det seg også at Hans Marius var en racer til å brette ører. Se på bildene så søt Sander ble!

Nok en gang må vi konkludere med at det var kjempekoselig med besøk -  og så helt fra Tromsø da!  

Før vi reiser tilbake til Norge, har vi flere “to do”-ting på lista vår. En av disse tingene var å dra over “fjorden” til Marokko.

Lørdag morgen klokka 07 stod vi klar og venta på bussen. I spansk stil kom riktignok ikke bussen før halv åtte… Sammen med oss i reisefølget var Anne og Ann Torhild. Vi hadde altså bestilt oss en guidet busstur til Tanger. Vi tok buss fram til Tarifa på spansk side, og tok derfra en hurtigbåt/ferge over til Tanger i Marokko. Med oss på turen hadde vi med oss en britisk guide og over på marokkansk side ble vi møtt av en marokkansk guide som fulgte oss under oppholdet der. Han lød naturlignok navnet Muhammed i og med at han var eldste sønne i familien. Eldste datter får alltid navnet Fathima. Grei ordning det der gitt! Begge guidene guidet oss på tre språk – engelsk, fransk og tysk. Imponerende! Først kjørte vi med buss gjennom den mer moderne delen av byen. Første stopp på turen var kamelridning. Da vi gikk ut av bussen var det selgere rundt oss med en gang. Smykker, hatter, skjorter – alt mulig ville de selge. Om vi var lettlurte turister? Tja, vi handla i allefall litt og gutta red på kamel. ” Se på det som u-hjelp”, sa Pål. Men vi drev ikke med mer u-hjelp enn at vi pruta kratig

Etter en kjapp stopp hos kamelene gikk turen videre til den eldre delen av byen. Der skulle vi se på slanger og slangetemmere. Da vi kom dit stod det to gamle menn som spilte fløyte og tromme, mens de hadde slangene godt gjemt i en kasse. Slangen var opp av boksen i ca 1 minut før de pakket den ned igjen. Og hva tror dere de gjorde da? Joda, da tok de runden med tromma si for å samle inn penger. Vi ble ikke akkurat imponert over det showet… Videre gikk vi nedover gatene hvor de lokale holdt til. Katter, høner (og helt sikkert rotter og kakerlakker) gikk i gatene. Vi stoppa opp på et lokalt bakeri og fikk smake brød rett fra ovnen. Deilig!  Gatene var litt skitne og søppel og gris lå rundt omkring. Vi konkluderte med at vi skulle ha hatt god betaling for å overnatte i et av husene vi så rundt oss da… Fisefine har vi blitt!

På tur mot resturanten hvor vi skulle spise lunsj gikk vi forbi ulike butikker og tok også turen innom en matbasar. Ribba høner, kjøtt og grønnsaker i alle varianter lå i bodene. For et utvalg! Vi diskuterte hva de gjorde med maten som ikke ble solgt, men fant ut at vi egentlig ikke ville vite det. Man kan vel trygt si at de har et litt annet forhold til hygiene enn det vi har. Titta man over kanten på bodene deres, så man kjøtt som lå direkte på gulvet, samtidig som selgerne satt opp grønnsakene de solgte. Men artig å se var det uansett.

Vi skulle spise lunsj på en typisk marokkansk restaurant. Da vi kom opp dit gikk det katter å luska mellom bordene. Tre menn satt og spilte marokkansk musikk (og det var liksom ikke måte på!). De holdt det gående gjennom hele måltidet og de som ville fikk låne et instrument og hatten deres. Måltidet bestod av suppe, lammekjøtt og cous-cous med kylling. Det smakte faktisk ganske godt og til dessert fikk vi pepermynte-te. Etter lunsj dro vi til en basar med tepper og souvernirer, før vi tok turen innom et apotek. Der kjøpte vi diverse krydder, litt musk og tigerbalsam. Deretter gikk vi tilbake til bussen som fraktet oss ned til havna.

Så hva synes vi egentlig om Marokko? Det var trolig spennende å besøke et nytt land og ikke minst en ny verdensdel. Stemningen var en helt annen enn her “hjemme” i Spania. Lukter, smaker og folket var veldig annerledes, så det var en opplevelse. Å reise på et busstur slik som vi gjorde var en grei måte reise på. Litt travelt og konstruert, men på mange måter lettvint. Vi fikk med oss det meste, men det var nok  “smørsida” vi fikk se. Når det gjelder de arabiske “kremmerne” kan vi vel si at vi fikk nok. De hang rundt oss som fluer og de gav seg ikke! Enkelte av de i reisefølget vår fikk virkelig gjennomgå og visste ikke hvordan de skulle komme seg fra dem. Det ble til tider slitsomt. Voksne, tannlause mannfolk kan man lett avvise, men når de små guttene prøver å gi deg dårlig samvittighet fordi du ikke kan bruke noen euro på dem, er det litt værre… Men vi berga rimelig greit unna selgerne, men da vi gikk den siste biten mot bussen var de virkelig ille. De stod til slutt i bussdøra og sjåføren måtte bare lukke døra for å få dem unna. 

Marokko anbefales – det var en opplevelse. Ingen tvil om det er en helt annen kultur enn det vi er vant med. Som kvinne er jeg i allefall overlykkelig over at jeg jeg lever i det samfunnet jeg gjør. Så nå skal vi smøre oss med tigerbalsam og lage oss deilig marokkanskinspirer kjøtt!